Barnehager

Det er viktig med åpen og tillitsfull dialog.

"Kommunalt eller privat?" sier jeg til den lille mannen.

"Eller har du ingen preferanse?"

"Aa-hii-gau!" svarer han.

Den lille mannen nyser ut meningene sine. Han er engasjert, men kortfattet. Han snakker et babytabloidspråk. Virkeligheten er grell her nede på skumgummimatten i stuen hvor jeg og den lille mannen ligger ved siden av hverandre.

"Barnehagen som mange anbefaler akkurat nå heter Lille Sparta," fortsetter jeg. "Et eksperimentelt tilbud. En barnehage som marsjerer gjennom Oslo og ekspanderer gjennom okkupasjon."

Den lille mannen ser på meg med store øyne.

"Aa-who-gau." begynner han. Så kremter han, og starter på nytt: "Aa-hii-gau-uuhh. Uuhhhuuuu- whuu."

Dette er nytt. Den lille mannen ser forventningsfullt på meg.

"Kanskje vi skal prøve å holde oss til saken?" spør jeg.

"Gau- wee- aaaaaauuuuuuuu....." svarer han undrende.

Det er mulig at han ikke har forstått noe som helst av temaet som vi diskuterer. Men han har gjort en oppdagelse, den lille mannen. Han har nettopp oppdaget at han kan bruke stemmen sin dramatisk. Jeg tror han prøver å fortelle en historie.

"Det er jo langt frem i tid," sier jeg. "Barnehagen. Det er mange måneder før vi må bestemme oss. Men jeg ville gi deg et lite forhåndsvarsel."

"Uuuh-mjaa-haaaaah," svarer den lille mannen.

"Fortell mer," sier jeg.

Den lille mannen sperrer opp øynene. Man trenger ikke et språk for å fortelle historier. Det er stemmen som er viktig. Et språk er et slags krympemiddel, tenker jeg. Et krympemiddel for stemmen.

- Martin Svedman