Espressohulen

"Liker du den?" spurte Jan Tore, resepsjonisten. "Det er vår nye espressomaskin."

I dag treffes vi småbarnsforeldre her, i espressohulen. På morgenen hender det ofte at vi er her alle fire: Marte, Jørgen, Anders og meg. Utover dagen sprer vi oss til kontorets alle kanter, men hulen er sjelden forlatt. Småbarnsforeldre trenger mye espresso.

Marte svaier ved siden av meg.

"Enkel eller dobbel?" spør jeg.

Marte mumler et svar. Hun ser trett ut, Marte. Skjelven. Skredfarlig.

"Dobbelespresso, coming up," tolker jeg. "Røff natt?"

Espressodragen knurrer.

"I morges gjorde han det igjen," sier jeg.
Marte hikster.

"Smilte til meg," sier jeg.

Kaffen er klar. Jeg gir Marte den rykende espressokoppen. Hun hever den på samme måte som en tsunamibølge løfter en liten båt ute på havet.

"Han lå helt stille mens jeg gjorde meg i stand til å gå på jobb, og så smilte han bredt."

Koppen forliser i gapet til Marte. Hun fnyser.

En morgen kom jeg på jobb og fant et beist til venstre for resepsjonen. En drage med glitrende panser glodde fra en hule mellom resepsjonsdisken og inngangen til dametoalettet. Dragen freste. Den hostet ut en sky av damp.

"Nyt det mens du kan", sier hun. "Bare vent."

- Martin Svedman