The Greatest Love of All

Kanskje lå det i tiden. Kanskje det var åttitallet.

Vi løy og jugde. Alle gjorde det. På Sky TV sang Whitney Houston at hun elsket seg selv. I skolegården var løgnene minst like grove, like naive. Jeg jugde fra jeg sto opp om morgenen til jeg lot som om jeg la meg om kvelden.

Hva var det vi jugde om? Jo, vi løy om storebrødrene våre. Og pappaene.

Pappaene våre, det var ingen spjælinger. De klarte de mest utrolige ting. Engang fortalte Kenneth at faren hans kunne løfte hva som helst. Jeg husker jeg ble litt skeptisk. «Biler?» spurte jeg. «Klarer han å løfte biler?»

«Ja da», forsikret Kenneth. «Lastebiler, til og med.»

«Det klarer faren min også», svarte jeg. «Han er like sterk som Dolph Lundgren.»

Slik var pappaene på åttitallet. De kunne løfte hva som helst uten å svette.

I morges hørte jeg følgende utveksling på jobben, i espressohulen.

"Hva med snuing- har han begynt å snu seg?"

Det er Anders som snakker. Anders har tre barn som han er veldig stolt av.

«Klart han snur seg,» sier Dag Terje. «Snur seg masse.»

Sønnen til Dag Terje er bare tre måneder gammel. Han er en helt nybakt pappa. Anders liker å gjøre ham litt usikker, Dag Terje.

"Fra rygg til mage eller mage til rygg?» spør Anders. «Minstemannen vår brukte litt tid på å lære å snu seg begge veiene. «Da han endelig klarte det var han- la meg se- tre måneder.»

Blikket til Dag Terje flakker.

«Vemund tar saltoer,» sier Dag Terje. «Store, luftige saltomortaler. Både forlengs og baklengs.»

Det blir stille i espressohulen. Anders gliser.

"Dere har sikkert en sånn nymotens gummimatte," sier Anders. "Jeg husker vi vurderte å skaffe en sånn, da minstemann begynte å ta saltoer med skru fra oppe i trappen. Men han hadde så god kontroll at vi bare lot ham holde på."

Jeg gliser jeg og, til alle barneforeldrene samlet i hulen. Jeg tenker på den lille mannen. Dette er ekte kjærlighet. The Greatest Love of All.

- Martin Svedman