Tommelen

Munshi ba alltid fern ganger om dagen. Det gjorde han også nå. Derfor hadde jeg med vilje valgt denne tiden på dagen til å handle. På den måten hadde jeg en unn-skyldning for å sitte en stund ved disken i butikken hans Da slapp jeg glaning og erting fra naboen hans, sydamen Razia. Jeg hadde ikke egentlig noe med henne å gjøre. Hun var eldre enn jeg. Hun hadde en helt spesiell måte å gå på og se seg omkring på. Som om hun hadde lyst til å slå alle hun traff.

Alle visste at hun hadde hatt flere elskere. Den ene var mannen til den beste venninnen hennes. Dessuten hadde hun en ung læregutt. Han kom hver dag. Han fortalte oss om leksene han fikk; hvordan han skulle sy en pyjamas. Når vi satt sammen på fortauet utenfor kafeen om kvelden, fortalte han oss alt mulig om henne. Og selvfølgelig hadde han fortalt henne om hvordan vi sukket og plystret forelsket etter henne. Det var vel derfor hun ikke likte at jeg satt der ved disken i Munshis butikk.

Men hun visste vel ikke at det ikke var på grunn av interesse for henne at jeg satt der. Det var graverens datter Shado som trakk til kolonialbutikken. Shado sto alltid ved inngangsdøren sin når jeg kom gående på vei til Munshis butikk. Og Munshi, som var sine venners venn, ba noen bønner ekstra. SeIv om han var fordypet i sin bønn, var han nok klar over at Shado også fant veien til butikken hans og nærmest satt oppe i fanget på meg. Selvfølgelig gjorde han det for å være hyggelig, men da var det også lettere for ham å be meg om hjelp til å skrive til broren i Karachi.

Shado hadde en dyp rynke i pan¬nen nar hun kom etter til butikken og fant meg ved disken, som om jeg var en stor plage. Men denne rynken i pannen virket som en invitt på meg. Hun var så utrolig vakker i sin skitne, vide chador. En tilfeldig forbipasserende ville ikke kunne se hva sorn foregikk under den vide chadoren. Når Munshi kom ut og skulle ekspedere kunder som kom innom, ga Shado alltid inntrykk av a være irritert og rynket pannen enda mer. For at Munshi ikke skulle skjønne hvorfor hun hadde vært der sa lenge, skjelte og smelte hun.

-En sånn døgenikt, kaste bort så mye tid på sommel. Alle er sikkert så sinte på meg hjemme fordi jeg ikke kommer tilbake. Hadde jeg handlet et annet sted, hadde jeg vært hjemme lenge siden. Skal han ligge med hodet på den matten i bønn hele dagen? Kan han ikke reise seg i hvert fall, må hans kone hjelpe til for å få ham opp? Når han skal bruke vekten tar det jo timer. Hadde han hatt to tomler, hadde det kanskje gått litt raskere. Hun skjelte og smelte, og jeg prøvde å berolige henne ved å klappe henne forsiktig. Gjennom chadoren kjente jeg at hun var varm. Jeg følte det som om hendene mine brant, som når jeg skulle finne brennende kull og bære hjem i tørrede kukaker.

Også denne dagen skjelte Shado ut Munshi som vanlig før hun gikk. Stadig minnet hun om tommelen han manglet. Med sine klamme bender klemte hun mine hender og gikk. Da hun var gått, sto Munshi og så på hendene sine med et trist uttrykt i øynene. Han virket helt bortreist. Jeg stusset litt. Men så kom det et par kunder. De forsvant fort igjen, Munshi likte tydeligvis ikke avbrytelsen. - Kaniz, kan ikke du lage en hlava til vennen vår - fort?

Jeg prøvde å unnskylde meg, men den trykkede stemningen var noe jeg følte jeg måtte ta hensyn til. Jeg måtte vente til hvlaven var ferdig, selv om det virket helt meningsløst å være der etter at Shado var gått Da hlavaen var klar, matte jeg spise den også. Hele tiden satt Munshi og stirret på hendene sine. Jeg synes ikke det er lett å spørre folk om slike ting som at de mangler en tommel, men Munshi stirret så demonstrativt paå handen sin at jeg nesten følte meg tvunget til a spørre.

- Munshi, hvorfor stirrer du shin pa handen din. Savner du tommelen din? Munshi hevet blikket, så på meg og stirret så på hendene mine. Det føltes som hendene mine var blitt avkledd. Alt som var å si om Shado og meg syntes blottlagt.... Jeg kunne lese alt i øynene bans. Munshi hvisket, som til seg selv:

- Vi har også vært unge en gang.
- Det er klart, men ungdommen bar vel ikke forlatt deg enda?
- Shado erter meg stadig med tommeltotten min, mumlet Munshi.
- Forte]] meg, hva er det med den tommelen..? Munshi sukket tungt.
- Hør her, jeg skal fortelle deg det. Shado var vel omtrent ti ar.. Du verden disse to kjenner hverandre fra før, tenkte jeg. Munshi fortsatte.

- Vår familie bodde i en landsby i nærheten av Bhimber. Shados søster var giftet bort til min nabo, og hun var flyttet dit med mannen sin. I denne landsbyen ligger husene tett i tett, nærmest med felles tak. Om sommeren sover folk ofte på takene. Derfra kan man i måneskinn se alt omkring seg. I måneløse netter med bare stjerner virker mørket dypere. Jeg nevnte at Shado var omtrent ti år den gangen. Hun var kommet på besøk til søsteren sin for å bo der noen måneder. Jeg var ikke gift den gangen. Jeg arbeidet for faren min. Han hadde bedt meg vanne åkeren om natten. Om dagen fordamper jo vannet med engang. I mørket om natten er ikke denne jobben så lett. Det tok lang tid, og jeg var ikke ferdig før på morgensiden. Klokken var over to. Jeg var dødssliten. Jeg badet under rennende brønnvann. Ute på akeren kunne jeg se svogeren til Shado fortsette å jobbe som et esel; jeg så den mørke skyggen langt borte. Jeg var så sliten at jeg ikke orket å gå bort for å snakke med ham. Jeg tok bare turbanen min på meg og gikk hjemover.

Du vet jo selv hvor vakker Shado er. På den tiden så søsteren hennes ut som henne. Da jeg kom hjem, var natten på hell. Vinden blåste svakt, og det duftet rart og søtt fra trærne i nærheten av huset vårt. Jeg gikk gjennom huset og opp på taket. Jeg kjente et vindpust, og som et strå på vannet følte jeg at jeg fløt over på nabotaket. Der lå Shados søster og sov. Jeg la meg forsiktig ved siden av henne.

- Er du tilbake? hvisket hun i halvsøvne.
-Ja, hvisket jeg, og la turbanen min over ansiktet. Jeg følte blodet bruste som musikk i hele kroppen. Jeg følte at også Shados søster ble som beruset av en ukjent nærhet, søvnen og mørket. Jeg forlot forsiktig sengen og smøg meg sorn en katt og la meg i min egen seng på mitt eget tak. Jeg følte meg fortsatt sorn beruset, som en fuktig monsunsky. Da hørte jeg noen åpne en dør i nabohuset, det gikk i trappen. Jeg lyttet med bankende hjerte. Noen gikk et par skritt, satte seg på sengen der borte, sengen knirket. Hvis noen hadde hvisket i Calcutta akkurat da, ville jeg ha hørt det.

Sa hørte jeg Shados søsters stemme. - Hva er det med deg, hvorfor kommer du nå igjen? I.a meg sove nå.
-Din tispe, jeg kom nå.
Da våknet Shados søster, kastet seg rundt og rundt og ropte:
-O, Allah! hvem var han da?

Tyvene har ikke ben til å stå. på, sies det. Hjertet mitt banket så kraftig at jeg følte jeg ble kastet at av sengen. Jeg løp mot kanten av taket. I mørket glemte jeg hvor trappen var. Jeg holdt meg fast i kanten og hengte meg ned for a kaste meg ut. Noen ropte og løp i min retning. Jeg følte og hørte en dump lyd og glapp. Del gnistret rundt meg og jeg falt. Noe falt ned i ansiktet mitt. Tommelen min.

-Jamshed Masroor