Tennispappa

"40-0" sier Jeppe og spretter en ball mot grusen. Han justerer føttene bak de hvite strekene på tennisbanen.

"Jeg fikk en solstråle i øyet," svarer jeg.

Jeppe skal serve for matchen, og tennis handler om finjustering. Jeg tar noen veldig små skritt til siden og bøyer meg en millimeter lenger frem enn jeg gjorde på forrige serve. Jeppe kaster ballen i luften og smeller til. Ballen suser utenfor linjen.

"Ut," sier jeg og peker. "Akkurat over linjen."

Jeppe banner. Han snur seg mot gjerdet for å snakke alvorlig, på tomannshånd, med racketen. Jeppes racket har en irrgrønn farge. Racketen min er sjokkrosa og neongul. Siden 1980-tallet har dette vært tennisens nasjonalfarger: irrgrønn, sjokkrosa og neongul. Det kjennes trygt at det fortsatt er slik, at visse ting aldri endrer seg.

Jeppe hamrer den neste serven innenfor linjen. Beregning, kalibrering, gjennomføring. Jeg sender ballen tilbake med et brak. Det kan virke som en ubevisst handling, som om jeg og racketen var et vindu som brått smeller igjen i et vindkast. Men det er egentlig bare beregning, kalibrering og gjennomføring. "Bra ball," sier Jeppe. "40-15."

Noen løv rasler over banen. Vi har booket den siste timen før mørket faller. Den mest elegante timen, horisontlilla og skyggegrønn.

Mens Jeppe tar de siste justeringene før serven repeterer jeg mitt mantra. «Tennispappa,» sier jeg til meg selv. «Snart så blir alt dette vårt, mitt og den lille mannens. Snart så er jeg tennispappa.»

Jeppe server. Ballen spretter innenfor linjen, og raser forbi meg i mørket. Bak det høye gjerdet inntil tennisbanen har natten allerede begynt med strekkøvelser. Natten skal inn på banen. «Game og sett,» sier Jeppe. Tennis er de ørsmå justeringers kunst. «Hvis du sier det, men jeg så jo nesten ikke den siste ballen» svarer jeg. "Det ble for mørkt."

- Martin Svedman