Klokken

"Få klokken din."

Hun er supersonisk rask i dag, min kjære. På et blunk har klokken forsvunnet fra nattbordet. Nå spreller den i min kjæres små poter. Hun stirrer på viserne.

"Forsiktig", sier jeg. "Det der er en vintage Swatch."

Hun svarer ikke. Klokken ser forskremt ut, som om den satt i avhør.

"Den er perfekt", sier hun. "Akkurat det jeg trenger".

Tonen hennes er illevarslende. Hun pønsker på noe.Viserne bedyrer sin uskyld, men min kjære borrer øynene i klokken og presser to fingre i halsen.

"90 i puls", sier hun. "Jeg må Google».

Klokken dunker i gulvet. Kobraarmer flyr gjennom luften.

Nå holder hun sin iPhone og taster.

"Kan vi lukke vinduet?" spør jeg.

Vi ligger ved siden av hverandre i sengen, men jeg hører henne bare svakt og utydelig over stormvinden. Vinduet står på vidt gap.

"Ikke lukk! Jeg trenger luft!" svarer hun. "Jeg tror jeg har heteslag".

"Skal jeg gå på kjøkkenet og hente ett glass vann?" sier jeg. "Lage te?"

"Hold rundt meg!"

Den svinner hen, tanken om kjøkkenets varme trakter. I soverommets potetkjellerkulde holder jeg rundt min kjære.

Mens vi holder rundt hverandre begynner den lille å sparke. Han hilser fra sin lille hule. Han gleder seg til å få være med.

- Martin Svedman