Skammens appell

I løpet av det sesong nummer 2 har serien "Skam" tilsyenlatende tatt helt av. Den har vunnet tunge priser og omtales løpende i media. Kronprinsesse Mette Marit og kunnskapsministeren berømmer seriens evne til aktualitet. Debattredaktøren i Morgenbladet titter på serien, under tenåringsdøtrenes overbærende blikk. Skarer av tredveåringer følger med. Over 60 % av seerne er mellom 20-40. 8 % av 40-åringer har sett serien. Nå har serien blitt vist i Danmark og Sverige og nylig kom nyheten om at en stjerneprodusent i USA har kjøpt rettigheter til bruk der. Gitt at målgruppen opprinnelig var norske 15-16 åringer, har serien gjort alle eventuelle forbehold grundig til skamme.

Skammens tidsalder

Fra den kontinuerlige omtalen å dømme fremstår serien som et slags kollektivt arnested. "Skam" er en snakkis som tar samfunnpulsen. Serien har fiktive Facebook-profiler og en egen nettside utenom episodene. Disse er angivelig med på å skape innholdet i hver episode. Man blir påminnet en digitalisert hverdag de færreste kan unngå. Men serien tar opp vanskelige tema, sies det. Lederen for landsforeningen for seksuelle overgrep mener overfor NRK at serien formidler verdifullt om seksuelle overgrep og voldtekt. Hun tar til orde for at Skam burde bli pensum på skolen. Slike høytflyvende anbefalinger er bare en indikasjon på en besnærende konsensus rundt serien Hva kan være grunner til Skams såvidt generelle appell?

Mantraet som gjentas er at serien er høytrealistisk. Og at den evner å skape en større offentlig samtale. Men samtidig som de voksne flokker seg om ungdomserien, protesterer enkelte ungdommer på P3s kommentarfelt. De sier at innholdet har endret seg, i retning av for mye voksenhet. Disse stemmene mener karakterene har blitt urealistiske. For voksne i sin adferd. De antyder dermed at serieskaperne bevisst søker å appellere til et mer modent publikum. Men vi er da alle potensielle tenåringer, ihvertfall for markedstrateger av ulike gråtoner.

Ekko fra Borgen skole

Da jeg så de første episodene slo det meg likevel hvor triviell handlingen er. Jeg gikk selv på Hartvig Nissens skole på 90-tallet. Virkeligheten i Skam ligner lite på hva jeg opplevde og observerte. Da jeg gikk på Nissen vant Rød valgallianse skolevalgene og det stod spredt langhårede hippier i skolegården, blant andre streite folk. Karakterene i Skam er derimot polerte og gjennomført beste vestkant. Eller gjennomført "generasjon lydig". Men NRK melder at Hartvig Nissen i år har fått dobbelt så mange søkere som i ifjor. Noen håndfuller kanskje inspirert av serien.

Satiriks på NRK hadde i sommer en sketsj med tittelen "Hva om Skam hadde blitt laget på 90-tallet?". Scener fra Skam på Hartvig Nissen, Noora og Wilhelm, men med spraglende undertekster som sier " high five". I bakgrunnen en gammel kjenningsmelodi, en naiv låt med fremdtredende munnspill. Melodiden var gjennkjennbar som ungdomsserien "Borgen skole" fra begynnelsen av 90-tallet. Det var faktisk en parallell jeg selv har tenkt på, men da seriøst ment. For det er faktisk endel berøringspunkter mellom Skam og Borgen skole.

Triviell handling

Fellenevnere er intrige som handlingdrivende og mangel på dybde i karakterene vi møter. Gutt møter jente, sladder, skuling, gjenforening etter tvil, litt kjærlighetsdrama. I Borgen skole var det Petter og Betty, i Skam er det i 2. sesong Noora og Wilhelm. Er det særlig mer substans? Kanskje, men da heller i Borgen skoles favør. I Borgen skole er det mer følelse av fellesskap, av å tilhøre et samfunn. Det er for eksempel skoleavisa og Petter sin rolle som forsvarer av sannheten. Det finnes sterke etiske idealer. Elevene har solidaritet med læreren Fjeldberg som holder på å miste jobben. Oppsigelsen bryter med deres velutviklede rettferdighetssans.

Skam er på sin side både amoralsk og etisk rigid. Det føres en sterk sosial kontroll, samtidig som det er åpent for fyll, "hooking" , hensynsløs baksnakking og dyrking av utseende. I Borgen skole spør eleven i 8. klasse Nina snarere, "Man trenger vel da ikke å se bra ut for å være lykkelig?".

Den generelle trivialiteten i Skam, gjør det naturlig å sammenligne den med en klassisk såpeopera. Transplanter Hotell Caesar til Hartvig Nissen videregående skole anno 2016. Forskjellen måtte bestå i de ulike funksjonene på hotellet versus de mer egalitære relasjonene mellom elevene i Skam. Det eneste som skiller elevene er tilsynelatende sosial kapital i form av utseende og popularitet. Derfor er det desto mer underlig at serien fremheves som så realistisk.

Bortsett fra overfladiske intriger underbygges realismen gjennom enkle virkemidler. Mest slående er referansene til mobiltelefoni og sosiale medier. Stadige tidspunkt (Onsdag, Klokken 12:34) og meldinger som dukker opp på skjermen via SMS og facebook. Den konstante henvisningen til nøyaktig tidspunkt, røper en vilje til kontroll over tid og sted. Samtidig rommer den en trussel: tiden går og du er snart over 25. Tiden som uregjerelig tyrann. Slik vi selv kjenner den i en verden hvor viet oppmerksomhet kan være dyrt kjøpt.

Kjølig individualisme

Borgen skole har også denne kronologiske dagboksvinklingen, men med et sterkere uskyldspreg. Fokuset er på samhold og samhørighet, barnslig idealisme og voksnes overbærende sympati. Det er en meget annerledes visjon av menneskeheten vi møter i Skam. Her dominerer kjølig og kalkulerende individualisme. Hovedpersonene er alene, selv i gruppesituasjoner. Dette er tydelig i ansiktsutrykk, mimikk, og gjennom den hyppige bruken av ironisk oppgitthet. "Hæ? Seriøst?" Alenegangen understrekes også i den sparsommelige dialogen. Spørsmålene kommer langsomt, etterfulgt av svanger stillhet. Denne insisterende stillheten antyder en underliggende sosial angst rundt vennesamtaler. "Hei.....hva gjør du?"...stillhet...."eh...ingenting, bare sitter og kvitter meg med no gammal dritt jeg ikke trenger lenger.."...stillhet..."Ok". ...stillhet....og så videre. Det er som to personer står på hver sin fjelltopp mens de samtaler.

Venninegjengen viser gester til samhold, men det hele forblir formelt. Vennene er egentlig asosiale, egosentriske og trenger ikke hverandre. De har jo hver sin egen hybelleilighet og penger nok til å shoppe. Eller som når Noora føler det er over og litt hjelpeløst spør William "Men hvorfor skal du flytte til London?". Pause, stillhet. Svar: "Fordi jeg har lyst". Selv i den mest desperate situasjon gjenvinnes kontrollen raskt. Noora våkner opp etter en hard fest på Oslos beste vestkant. Hun har blacket ut, og lurer på om hun kan ha blitt dopet ned og hatt ufrivillig sex. Hun sitter i sin studioleilighet dagen derpå. Søker på nettet om tegn på å bli dopet ned. Det er en ensom og fortvilet situasjon, men åpenbart kun midlertidig. Situasjonen håndteres rasjonelt og kjølig. Det sendes meldinger til han som hadde festen med ønske om oppklaring. Det er en underliggende uro, men uten panikk. Intet stup å falle utfor. Det er mer misbilligelse over å ha blitt lurt, å ha tapt en runde i det sosiale spillet.

Skammens speil


Sesong 3 bød på overraskelser og satte den feminine gutten Isak i hovedrollen. V avventer også hvilken blockbuster en ungdomsserie fra Oslos vestkant skal bli i selveste USA, og hvilke strømmer med ståldollars som da kan tilflyte. I mellomtiden spekulerer "alle" i om det likevel blir hijab-kledde Sana som stikker av med hovedrollen i sesong 4 som kommer til våren 2017.

Det er fristende å anta at dagens voksne speiler seg i Skams rollefigurer. Tenåringene fra serien er nemlig ikke vesentlig annerledes fra dem selv. De er 17-18 år, men utpreget selvstendige. Generelt bor de ikke hjemme. Foreldrene er usynlige, de befinner seg langt bakenfor replikker og kulisser. Ditto med lærere og andre sentrale voksenpersoner. Skam-ungdommene kunne glatt ha jobbet som kontoransatt eller fremadstormende aksjemegler, hvis de bare ikke var midlertidig forpliktet til å gå på Hartvig Nissens videregående en periode. Dagens 30-åringer er kanskje ikke opptatt av kommende russetid. Men de har likevel et skammelig identisk forhold til Tinder og Facebook. Og hvem vet, kanskje også til skam?

- Jørgen Flatabø.