Leggetid

Hos oss er leggetid en politijakt. En stake out. Det er like spennende hver kveld.

"Har han gjemt seg?" spør min kjære og lener seg over kjøkkenøyen.

Når det er leggetid, fordufter den lille mannen. Han går under
jorden.

"Han har forskanset seg mellom sofaen og veggen," svarer jeg. "Vanskelig terreng, men ikke umulig å storme. Skal jeg gå inn? Han bare flirer av meg når jeg prøver dialog."

Jeg er en leggespaner. En søvndetektiv.

"Vent litt," sier min kjære og ler. "Jeg tror han er på vei ut."
Han er som en skygge, den lille mannen. En pysjamaskledd guerilla. En bitteliten ninja som smyger over stuegulvet.

«Han er i bevegelse,» rapporterer jeg til min kjære. «Han rykker ut.»

Jeg tar et skritt mot ham. Den lille mannen stopper og ser forskende på meg.

"Freeze," sier jeg. Jeg tar et langt skritt mot den lille mannen. "Don't make another move."

Den lille mannen finter. Han hyler og sprinter over stuegulvet. Jeg bykser etter, men rekker ikke å
avskjære ham. Den lille mannen virvler forbi som en minitornado. Rett mot papirkurven.

"Ikke papirkurven," roper jeg etter ham. "Vær så snill."
Når han kommer til papirkurven så stuper den lille mannen uti. Tar et gedigent mageplask. Doruller, avissider, melkekartonger slynges over stuegulvet.

"Mission failure," sier jeg andpustent. "Guerillaen har inntatt papirkurven. Papirkurven har falt."

"Han er verdens søteste guerilla," ler min kjære. Hun løfter den lille mannen opp av papirkurven.

"Nå går vi og legger oss," sier min kjære og kysser ham på kinnet. "Rydder du litt i stuen mens jeg
legger?"

Den lille mannen flirer og flirer.

- Martin Svedman