Nattbordet

Den lille mannen sparker inn døren til soverommet. Skrider inn. Stanser midt på gulvet og måper. Vannglass. Kaffekopp. Hostesaft. Blikket hans sveiper over alle de fantastiske tingene på nattbordet mitt. Nesespray. Colaflaske.

"Stopp! Ikke gå inn til pappa. Han er syk.» synger min kjære fra stuen.

Jeg ligger i fosterstilling under dynen. Svelger. Klamrer meg til puten. Prøver å influensaslumre.

«Hai!» hilser den lille mannen.

Jeg gløtter sløvt oppfra sengen. Jeg må ta en alvorsprat med immunforsvaret mitt, tenker jeg. Sette meg ned med immunforsvaret i januar og ta opp dette med bemanningen. Få på plass noen vikarordninger eller overtid, sånn at immunforsvaret også kan jobbe litt i feriene.

«Hjelp,» hoster jeg. «Haiangrep.»

Den lille mannen bøyer seg ned og peller på noe på gulvet. Krabber bort til varmeovnen og slår den kompetent av og på.

«Klarer du å ta ham i to minutter?» traller det fra stuen. «Jeg bare må en tur på do.»

Mye kan gå galt på to minutter. Den lille mannen åler langs gulvet. Forsvinner fra syne. Ved siden av meg på nattbordet har det vokst frem en favela av væsker, sprayer og piller. Pysjamassubbing kommer nærmere og nærmere. Plutselig spretter han opp der, rett ved nattbordet.

Det glitrer i øynene til den lille mannen. Så mange fristelser. Nesten for mange. En jungel av beholdere, dispensere og flasker. Han klarer ikke å bestemme seg. Skal han snu kaffekoppen opp og ned? Kaste hostesaften mot veggen? Svelge korken på nesesprayen?

«Hva om vi gjør en avtale?» sier jeg. Jeg har omsider karret meg halvveis opp av sengen. «Hva om du begynner med nattbordet til mamma?»

Jeg bøyer meg frem, løfter ham opp og setter ham ned på gulvet på andre siden av sengen. Gjennom vinduet ser jeg julelys som danser på balkongene. Himmelen gløder. Feberrosa himmel. Det kommer en fornøyd knurring fra den lille mannen.

- Martin Svedman