Mumbai drive

Den gong-gongaktige signallyden på Victoria station gjenlød, etterfulgt av: «547 Pune Express til Mumbai er ventet om kort tid på spor 5. Passasjerer tilrådes vennligst om å holde avstand til skinnegangen». Hun holdt i hånden en halv puri, smaken av masala varmet fortsatt mot ganen. Med åpen munn så hun toget skride opp mot endepunktet. Folkemengden krøp tettere sammen, snart var utsikten mot toget sperret av sjokk rosa, oransje og olivengrønne salwar kameez, sarier og hvite skjorter. Folk som skulle møte noen, sikre seg plass før toget vender om.

«Vend om, vend om», var det ikke det mor hadde sagt før hun forlot Patashpali? For å leve med ham, Abdullah, i det store og fjerne Mumbai. Han er vel på vei ut nå tenkte hun og tok noen skritt fremover. Hun pustet nesten en eldre mann i nakken. Man måtte finne stier som plutselig åpner seg mellom Cooli-wallaher, vandrende kofferter og en jevn strøm av fargerike reisende i alle retninger. Nå gikk hun diagonalt, og kjente plutselig en hånd på skulderen hennes fra høyre. Hun vendte ansiktet umiddelbart. «Samina!».

«Der er du! Jeg trodde aldri jeg ville finne deg i dette folkehavet».
«Hei Abdullah. Jeg lette etter deg, så godt at du er her. Har du ikke mer bagasje?»
«Nei, jeg sa jo at jeg bare skulle inn til byen en kort tur denne gangen. Har du savnet meg?»
«Selvfølgelig. Jeg vil alltid savne deg».
Hun hadde fått en jobb her, midt i Colaba-distriktet, etter at de bestemte seg for å flytte hit. Hun dro på jobbintervju som resepsjonist i Mumbai Journal. Helt fra Patashpali den hjemmekjære landsbyen som alltid får nok regn under monsunen, hvor folk danser under Ugadi. Hun fikk den jobben.

«La oss gå».

Ute av de folkloristiske tumultene på Victoria. De satt de i en auto-rikshaw som stoppet ved Marine Drive. De vandret så langs strandpromenaden hvor det arabiske havet skyller dønninger inn. Solen hadde steget over middag. De gikk i retning Hajji Ali. Han trillet den lille kofferten mens de spaserte.

«Jeg hadde lyst til å dra innom min elskede moské før jeg må da tilbake». Den behagelige vinden var mild og strømmende. Den løftet håret galant opp og kjølnet solens ufravikelige stråleskinn.

«Hvorfor akkurat der, jeg hadde lyst til å dra på Samovar nå når du er her igjen. Det er vårt sted, vet du».

«Ikke denne gangen, Samina. Det blir muligens lenge til neste gang». Det iste ned langs ryggen hennes. Han hadde også vært rar på telefonen. Hajji Ali lyste hvitt skimrende et stykke fremfor dem mot en grønnblå horisont.

«Se her Abdullah. Jeg vet ikke hvorfor du er så hemlighetsfull og unnvikende. Du sier jo nesten ingenting lenger. Jeg skjønner at du ikke kan bryte med religionen din og kan ha behov for å gå innom moskeen. Men har det skjedd noe, er det noe du skjuler for meg?»

Det hadde begynt nesten som et filmdrama. Hun hadde sett ham gå rundt i landsbyen. Familen tilhørte en muslimsk Jati. Kvegpassere. Faren hennes jobbet som konstabel på den lokale politistasjonen. De var i landsbyens sekulære middelklassesjikt. Men det var likevel uskrevne regler om hvem man kunne nærme seg for mye. Disse var uttrykt og nedfelt til evig tid gjennom blikk, grimaser, stønn og sladder. Men en dag stod han der, på stien gjennom hagen hun gikk igjennom på vei til skolen. Hun hadde alltid likt ham på avstand, men ikke tenkt noe mer. «Så fin Duppatta du har. Men søsteren min vever egne, de er de fineste. Har du lyst til å komme å se en dag? Kanskje jeg kan ordne en til deg. Vi bor rett nede ved åkeren her».

Hun fikk en mørkeblå Dupatta med gylne stjerner i det fineste stoffet. Hun likte å snakke med ham, han kunne så mye om landsbyen. Hvem som kom og gikk, hva de gjør der. Hva de gjør i Pune, Nagpur eller selveste Mumbai».
Så begynte de å treffes ofte, på vei til skolen gikk de en omvei langs elven. De møttes til og med på den eneste kafeen «Sony´s» og drakk Chai. Ryktene begynte å gå.

En dag sa mamma og pappa at de var bekymret. Men de var ikke de strengeste foreldrene eller de mest tradisjonelle. De hadde alltid tenkt at ansvar er noe man lærer selv. Så etter at noen år hadde rent forbi, og hun sa at hun ville til Mumbai, at hun hadde fått jobb, satte de ikke ned foten. Hun forklarte at hun ville det sterkt. Bo i en storby, få andre erfaringer, kanskje gjøre en karriere. Gjøre dem stolte. De visste nok at Abdullah var med i planen, men sa ingenting. De sa «Thik hai, pass godt på deg selv datter. Vi er her for deg alltid.»

Så installerte de seg i en liten studioleilighet i en gammel gård i Kala Ghoda. Hun jobbet rett i nærheten i Colaba. I lunsjtiden pleide hun å komme til Samovar café på Jehangir Art Gallery. Hun tjente godt, så det var hun som sponset Abdullah. Faktisk tjente hun så godt at det hun også betalte husleien. Mumbai er jo også en by hvor leietagere har sterke rettigheter. Abdullah satt hjemme på dagtid og leste til eksamen i informatikk. Planen var å søke på teknisk institutt i Pune. En dag måtte han dra hjem, det var søsteren som plutselig hadde blitt syk.

«Er det det Behenji, søsteren din? Er hun blitt dårlig igjen?». Vinden lekte mykt og svalt over bølgeskvulpene.
Abdullah gikk, seende rett frem. Mot Hajji Ali som vokste hvit og maritimt andektig mens de skred nærmere.

«Det er ikke henne denne gangen.»

«Ja, men hva? Hva er du skjuler for meg. Du sa hun hadde blitt bedre og at du kunne komme tilbake. Jeg har ventet på deg tålmodig, men du ringer sjeldnere og sjeldnere. Jeg føler meg faktisk alene der i leiligheten hver kveld. Jeg har få venner her utenom jobben. Hva er det du vil fortelle?».

«Mammaji og Dadaji har bestemt seg. De har funnet en jente til meg, hun er en god muslim og fra samme Jati som oss. De sa du ville forstå. De har snakket med astrologen. Bryllupet er satt til midten av mars».

«Midten av mars, astrologen, bryllup…?» Det sviktet i beina, blodet forlot raskt hodet og fosset, fosset i en malstrøm. Hajji Ali stod der rett fremfor dem, hun måtte holde seg fast. Hun satte seg resolutt ned på steingjerdet mot sjøen.

Han hadde stanset og så usikkert på henne. «Går det bra Samina? Alt blir bra. Du vil fortatt være min venn. Du vet jeg er glad i deg.»

Et bilde for gjennom henne, om hvordan hun hadde sittet på toget fra Patshali og sett Victoria Station seile opp for første gang. Hvor storslagent, elegant og forhåpningsfullt alt hadde virket. Slik som hennes liv med jobb og med han. De skulle skape noe sammen

- Jai Sarma