Spøkelsesby

Nysne rundt foten der du går nedover Maridalsveien i Oslo. Iståken fra fjorden henger florlett i luften. Det er kaldt, det er sent en ettermiddag i november. Rett før hjørnet ned til Hausmannsgate stopper du og opp og blir stirrende ned i bakken. En gylden plakett i asfalten. Ett navn. Fra lenge siden. Bodde her, akkurat her i denne gamle bygården. Ble brutalt stjålet bort fra sitt hjem. Døde i Aushwitz står det. Du ser oppover gatestumpen som går mellom gårdene. Kanskje det var på en sånn dag som dette. Men det var om kvelden. Da kjørte de rundt med ordre om å hente dem, anholde dem. Du husker tilbake til ting du har lest og bilder du har sett. Av båten «Donau» som med sorg ondskapsfullt legger fra kai med last til kjemiske bødler. Du har faktisk lest så mye om dette, fra forskjellige steder. Aldri egentlig hatt en spesiell interesse for det. Men nå, når du står her og kjenner frosten bite deg om kinnet, er det forunderlig hvor mange tråder av kunnskap som inspireres til en mystisk knute. Fremmedloven av 1915, hvor det i forarbeidene ble presisert at russiske jøder og omstreifere var uønsket. Tidens tegn. En grend i Telemark hvor alle stemmer NS. Kanskje noen av naboene hans var som dem? At de anga ham? Kanskje ikke, de hadde jo sine registre da som nå. De hadde byråkrati, kontorer, memoer og rundskriv. Sobre ordre, instrukser som skal følges. Kommandoer som er nedtonet i et saklig neddyssende språk. Et språk som skjuler solnedgangen slik den nå faller over et hus i Hausmannsgate sent i november. Det skumrer og skyggene blir lengre. Det knitrer i snøen når du haster videre, som oppvåknet.

- Roberto Palma