Tante Ulrikkes Vei

Drabantbyene i Oslo øst har lenge vært gjenstand for bekymring. Det er en overvekt av etniske minoriteter, lav sysselsetting, lav gjennomsnittsinntekt og gjengkriminalitet. Men Oslo kommune har siden midten av 2000-tallet fått for vane å skape et bedre image gjennom såkalte «Områdeløft». «Tante Ulrikkes vei» er en ny norsk roman av debutanten Zeshan Shakar som ironiserer og bidrar til refleksjon rundt hvor høyt kommunene er i stand til å løfte slike bydeler.

Romanens hovedpersoner er norsk-pakistanerne Mo og Jamal. De bor i samme oppgang i Tante Ulrikkes vei på Stovner, en bydel som i boken utsettes for et kommunalt områdeløft. Men det er ikke et glansbilde vi møter. Bak de luftige parolene og fokus på områdeløft og lokal utvikling, driver innbyggerne en daglig kamp for tilværelsen. De møter stive byråkratiske regler på Nav-kontoret når de søker sosialhjelp. Politiet mistenker dem. Terrorangrep i Paris og karikaturstrid som de føler seg belemret med å måtte ta stilling til. Hovedpersonen Mo skiller seg ut. Han er flink på skolen og har også vunnet et utdanningsstipend. Stipendet gjør at han kan begynne å studere samfunnsøkonomi på universitetet. Jamal er derimot en taper. En «drop out» fra et desintegrert hjem, som hører på gangsterrap og får seg jobb i et bilvaskeri.

Samfunnsforskning om bydeler med integreringsutfordringer og overvekt av etniske minoriteter nevner ofte kommunale tiltak som områdeløft i rapportene sine. Og i romanen er denne akademiske interessen påtrengende idet boken starter med at de to kompisene får en forespørsel fra forskningsinstituttet NOVA om å bli med i en kartlegging av levekår for unge i Groruddalen. Gjennom boken skrives det e-mailer fra respondentene, fra Jamal ofte i kebab-lignende norsk, om hva de synes er tøft og vanskelig. Rasisme som de har opplevd på barneskolen og tanker om fremtiden. Den ansiktsløse forskeren som kaster et tørt og akademisk blikk inn i en tumultfylt sosial verden, understreker avstanden til storsamfunnet som tar mange former i boken.

Bak sin uskyldige tittel leverer «Tante Ulrikkes vei» et viktig bidrag til refleksjon på drabantbyer som Stovner og hva det offentlige faktisk gjør for de sammensatte gruppene som bor der. Dette er steder hvor utenforskap læres gjennom sosiale responser i skolen, på gaten, i møte med NAV, på arbeidsplass og som jobbsøker. Dette negative bildet butter ot de rosenrøde edene om områdeløft. Romanen gir et bilde av et offentlig byråkrati med kommunikasjonsiver og slepne markedsføringstaktikker, men med lunken interesse for de som står utenfor. Dette er en lokal og aktuell tematikk få andre har berørt såpass direkte. Boken et relevant sosialkritisk bidrag fra en av årets mest spennende debutanter.

- Avanti Flatabø