Midnattspike

Hun hadde stått og studert togbilletten sin, men hun var allerede fremme. «Beograd Stazion» stod det. Det var sent, folk tumlet rundt omkring stasjonsområdet, luften var dampende varm. Det var midt i juli. På veien fra Roma hadde hun lest en artikkel om den kommende rock-festivalen på Isle of Wight. Det virket spennende, men landskapet i Nord-Italia hadde også virket fengslende. Inviterende og drømmeaktig.

På flyplassen i Roma hadde det vært en meget kort avskjed med storesøster Riya. Hennes fly til Oslo Fornebu Airport tok av kun en time etter ankomst. Så brått etter alle de daglige forberedelsene og fantaseringene om det store steget. Alt syntes å ha gått i deres favør.

Bare tre måneder før Samrita skulle reise hadde myndighetene i Delhi besluttet at P-skjemaet ikke lenger var nødvendig for utreise. En velsignelse sivende ut av det sentrale byråkratiet. Dermed kunne Riya også reise uten noen problemer. Det var som en dominorekke som faller videre over den neste. Riya som kommer til Bombay etter skilsmissen for å bo sammen med Samrita. Hun hadde giftet seg med en nordmann i Calcutta. Han som jobbet ved fysikkinstituttet på universitetet. Det tok brått slutt og alle skilsmissepapirene var forlengst arkivert. I nødens stund, var det eventyrlystne Samrita i Bombay som tok imot henne. Familien var ellers et bolverk av anklager.

De hadde pleiet et solidarisk søskenforhold. Riya flyttet inn i Sans sin hybel ved Marine Drive og bodde der gratis. Hun holdt seg hjemme på dagtid da Samrita var på journalistjobben sin på Planter´s Wife Journal som hadde kontorer like ved. Riya bidro på sin side som best hun kunne. Med sin svært økonomiske sans ble hun ekspert på å komme fra det lokale markedet med en prismessig maksimert fold av grønnsaker og linser. En sjelden gang kjøtt.

Det hadde virket som Riya var takknemlig for å bli tatt inn i varmen, og hun viste den blant annet gjennom en utrettelig evne til husarbeid, praktiske løsninger og effektiviseringsforslag. «Hvorfor lar du sarien din tørke på verandaen? Det er ikke respektabelt. Heng den heller på denne kroken på badet.» Samrita var et egenrådig vanemenneske, og tolererte denne strømmen av innspill og formaninger som et mulig karmisk trekk ved den kjære søsteren. Som regel pleide hun bare å nikke og håpe at detaljene ville bli glemt med tiden.

Etter Roma hadde roen senket seg. Merkelig kvikt hadde Riya reist seg opp fra setet i ventehallen og sagt: «Der roper de opp Oslo. Jeg bør gå. See you then.» Ingen formaninger, leksjoner, advarsler eller kritikk. Det var som de visste at her åpnes verden over en abysse. Hver og en må forsøke å finne veien over en enslig hengebro.

I Beograd hadde det regnet tidligere på kvelden. Ved en søyle satt tre serbisklignende, langhårede ungdommer i kordfløyel og t-skjorter. En av dem spilte på gitar og de sang på sitt språk noe som virket som en munter protestvise. Samrita skjønte spredte bruddstykker, for Slobodan hadde lært henne noen gloser da de var i Bombay. Som den gangen de klatret opp på det runde taket på Jehangir Art Gallery. De hadde sett opp mot himmelen som i rus, og han hadde spurt: «Hva om du blir med meg til Beograd?». Det hadde vært som Beograd fantes ett eller annet sted oppe blant skyene, i det purpure lysskimmeret fra den synkende Bombay-solen.

I virvaret av togstasjonens stemmer kjente hun en hånd på skulderen sin. «Dobro Vece, du må være Samrita fra Bombay? Jeg er Janek, verten din. Det var virkelig et sent tog du kom med, klokken er snart kvart på tolv. Jeg tror jeg kommer til å kalle deg «Midnight Girl».

- Sana Sharma