Nattlig samtale

Det er alltid interessant med sene litteratursamtaler med en utvalgt forfatterstjerne. Du sitter i en 45 minutter og hører anekdoter og spredte referanser til de siste bøkene. Et forfatterskap i omriss. Og gjerne noen poeng rundt hva som førte til debuten. Det er ofte en nervøst konsentrert stemning i salen. Og etterpå blir det gjerne til noen halvlitere i lag med kjente foredragsvankere.

Denne kvelden ble det noen for mye. Så da jeg reiste meg, tok farvel og slo døren igjen bak meg merket jeg at det gikk lett rundt for meg. Luften var fuktig, kald og klokken var langt over midnatt. Bak morgengryet lurer en ny dag med nye fordringer og jeg tenkte med gru på de lange oppoverbakkene hjem til mitt krypinn på St Hanshaugen. Godt at det akkurat da seiler en ledig Taxi oppover veien mot meg. Jeg haster ned trappene og gjør tegn.

Jeg hilser kort og oppgir adressen og liksom synker tilbake i setet. Taxien kjører fort og effektivt. Det føles som jeg flyter av gårde på en gullflåte. Jeg ser spredte nattgjengere som stavrer seg over det isbelagte fortauet. Det gir en selsom følelse av komfort. Jeg spør sjåføren «Hvor er du fra?».

«Pakistan. Men jeg bodd her i Norge i 25 år».

«Åh, har du alltid kjørt Taxi?».

«Ja, beste yrket jeg vet om. Gode penger, vet du. Man kan gjøre litt som man vil, og så er det hyggelig å slå av en prat med folk».

«Pakistan, ja. Det hadde vært gøy å dra dit en dag. Jeg var på et foredrag nå om indisk litteratur. Jeg bodde i India en gang, faktisk. I over 10 år».

«India, de er ikke snille mot oss fra Pakistan. De nektet meg visum en gang. De er ute etter oss. India ikke bra. Hva gjorde du der?»

«Jeg skrev og jobbet i en humanitær organisasjon»
«Åh, for å hjelpe folk. Ja, de trenger vel det der nede, ha, ha.»

«Er du ikke gift?», spurte sjåføren.

«Nei, ikke ennå. Kanskje en vakker dag, he, he».

«Du skulle fått deg en kone da du var India. De er mye bedre enn sånne norske, vet du.»

«Åh, ja?»

«Ja, de kan lage mat og gjøre husarbeid. Respekterer deg. De vet at du er mannen i huset, ikke dem».

Vi bråstanset foran den dunkle bygården hvor jeg holdt til. Han smilte og sa «Kort?». Jeg gav ham tips på 30 kroner.

«Finne deg en bra kone da, kamerat!».

«Jeg får se hva det blir til, takk for praten og turen».

Døren gav et smell og jeg sjanglet hjemover til min ensomme toromsleilighet.

- Terence Duncan