Ensom ekstase

Peter hadde mistet moren hans rett før han ble atten. Han hadde alltid vært et syn på Uranienborg, der han raget et og et halvt hode over klassekammeratene og hadde aggressiv skjeggvekst som 16 åring. Han var typen som kunne kjøpe sprit på polet uten legg. Han gjorde en liten handelsvei ut av det, og skaffet for folk fra klassen når de skulle ha. Men etter at moren ga tapt for kreften, endret noe seg. Peter hadde alltid vært en munter, gal og eventyrlysten gutt. Årvåken, utadvendt og med en teatralsk form for humor som gjorde ham til en underholder. Det var sikkert mange som var glade i ham uten å vite det selv engang.

Men til tross for alle de ville påfunnene, som å klatre opp på gesimsen til leiligheten i tredje etasje som tolv åring, hadde han alltid holdt seg akkurat inne på den rette siden av stien. Han drakk alkohol som 18 åring. Men ikke noe mer. På Hartvig Nissens videregående var det derimot hasj i mengder. Og forekomster av sterkere saker for de dristige. Peter fikk en større arv etter moren sin, og plutselig var han en "big spender". Han rev i øl på alskens venner og kamerater. Og det var i festmodus at han gikk for å prøve hasj første gangen. Det var liksom bare noe å prøve, noe å omfavne, hvorfor ikke? Han kunne ikke se de store motforestillingene lenger. Snart hadde han med kammerater opp på taket av bygården ved Frognerveien der han bodde sammen med hans aldrende far. I hasjrus.

Han kjøpte et trommesett av en kammerat som spilte gitar. Og når man gikk forbi kunne man gjerne høre at han spilte nede i kjellerboden. Han hadde aldri spilt trommer før, men det var en ny ting han omfavnet med pasjon. I tillegg til hasjen. Snart var det vanlig for ham å kjøpe hasjplater på ti gram av gangen, istedenfor de små, sedvanlige "0,5 erne".

Han reiste til Mexico alene etter tredje gym. Reiste rundt, snakket med folk, lærte seg spansk. Så kom han hjem igjen, desillusjonert. Da han ble noen og tyve bar det igjen til Sør-Amerika: Argentina, Chile, Ecuador, Colombia. I den lille havnebyen Mantea i Ecuador fikk han jobb som bartender. En del av jobben var å opptre som Karaoke-sanger, for å tiltrekke kunder. Han hadde avtalt det med Don Pedro, eieren av baren som pleide å gå rundt med pistol i beltet. En kveld etter jobb prøvde han å sjekke opp en dame som var søt. De stod inntil en vegg og skulle kysse, men så fikk han plutselig kalde føtter. "No eres un Hombre!", skrek damen, "du er ikke en mann". Senere på denne turen satt han inne på et hotellrom i Bogota i en uke i kokainrus, han turte ikke å gå ut fordi han hadde paranoide forstillinger.

Vel hjemme i Norge igjen, kom han seg til hektene raskt. Litt for mye festing og narkotika, var som en "hang over". Det var alltid mulig å hente seg inn igjen. Faren, den gamle mannen, drev et antikvariat rett ved der de bodde. Så Peter jobbet litt der og solgte gamle bøker, LPer og blader. Han hadde et øye for slikt. Han hadde vært Beatles-fan siden han var 7, og hadde en overfladisk oversikt over litteratur, utgaver av bøker og stilarter, som kunne virke forbløffende. Han kunne sitte og snakke med kunder om gamle Hamsum-romaner og holde en samtale gående, kun basert på noe han hadde overhørt i klasserommet eller fra en samtale. Men etter hvert som det ble mer kokain og amfetamin, sluttet han å jobbe i antikvariatet.

En dag ble han funnet av ambulansen nede ved Akerselva. Han hadde vært der for å få mer heroin, et stoff han hadde begynt mer med da det ble slutt med den søte, men kokainmisbrukende kjæresten han hadde hatt i en tre års tid. Ambulansen fikk liv i ham.

Broren hans fikk omsider overtalt ham til å gjennomgå rusavvenning. Han gikk gjennom det, og etter et par års tid hadde han plutselig kone og barn. Dette var en ny tilværelse, og det føltes etter hvert rart. Men det ble enda rarere, fordi de indre demonene fortsatte å banke på hans dør.

- Sara Arig Sun