Fremmed nabo på kveldsbesøk

Det hadde ringt på. Hun så ut kikkehullet. Det så ut til å være han naboen fra Vietnam eller hvor det var. Hva ville han ha fra henne nå? Kanskje han manglet smør? Det var gjerne derfor man ringte på i gamle dager. Hun kunne huske hele tiden fra før de bygget Veitvet-senteret, til tiden ringvei 3 ble bygget ut. Ja, ja, han har vel besvær med noe da, tenkte hun. Hun løsnet sikkerhetslenken og dro til i døren. Hun var forberedt på at det ikke ville komme særlig god norsk.

"God kveld, madame", lød det.

"Ja, god kveld. Hva kan jeg hjelpe deg med?"< /p>

"Du skjønner, jeg har lenge tenkt at jeg bør invitere deg som min gode nabo. I kveld feirer vi en månefest fra Vietnam. Kunne du tenke deg å komme innom en tur? Vi har laget oksesuppe, den er meget smakfull."

Hun tenkte i et lyn at hun skulle si hun allerede hadde spist aftens. Men nei, det ville kanskje være litt vel bryskt? Og dessuten var det noe avvæpnede med hele den kortvokste spinkle karen med det rare skjegget og den gulnede huden. Han var på sin måte litt koselig, snill virket han i alle fall. Hun la merke til at han senket blikket. Et skjær av pinlighet begynte å fortegne sin ankomst. Hun følte behov for å konkludere. Hun tenkte "Vel, jeg har da ikke noe bedre å gjøre heller. Det kan jo bli hyggelig å se hvordan de bor da. Jeg har alltid lurt på det".

Og så vendte hun seg til hennes nabo: " Takk, det var en aldeles hyggelig overraskelse. Også på en palmesøndag også da! Takk som byr, jeg får bli med en tur da vel".

Etter at hun hadde tatt med seg nøkler og den lille pungen og brillene som hang i en snor fra nakken, gikk de over trappeavsatsen og inn i motstående leilighet. "Moh Hinh med familie" stod det på døren. Det var noe annet enn "Hansen". Det var gamle fru Hansen som hadde falt fra for en seks år siden. Og som denne fremmede familien hadde tatt leiligheten til. Det vil si de hadde kjøpt den, hadde de. Rett skal være rett.

Allerede i gangen var alt annerledes, enn i et vanlig norsk hjem. Det var grønne, duse farger på veggene. Og rett når man kom inn, var det et slags alter med en sånn statue de har i Østen. Hva var det de kaller det. Buddha, var det ikke?

Det duftet rare smaker, noen merkelige krydder som minnet om ingefær og nellik. Naboen sa noe på språket sitt, sang det ut innover i leiligheten. Med ett var kona, de to jentebarna og en tenåringsjente der. De stilte seg opp på geledd og gjorde en rar håndhilsen, med hendene mot hverandre foran ansiktet mens de smilte. Mannen sa "d e er veldig glade og stolte over å kunne motta ditt besøk i dag".

"Ja, ja. Det var da hyggelig. Du kan takke ligeså".

Inne i stuen var det merkelige malerier med eksotiske dyr, og på TVen hadde de ikke norsk TV. De så på et eller annet program på deres språk, fra Vietnam. Hun tenkte at denne kanalen får da ikke jeg inne hos meg. Kan det være at borettslaget har gitt dem et spesielt tilbud på slike kanaler?

"Hva slags kanal er dette. Bevares, jeg får da ikke slike kanaler på min TV. Har dere avtale gjennom Borettslaget? Alle seksjoner her skal ha en avtale:"

Mannen pekte mot en åpen verandadør og smilte. Der var det en tallerkenlignende tingest. "Parrabol", sa han og humret inviterende. "Med en sånn får du inn alt du kan ønske deg".

Hun følte en svak irritasjon. Skulle han insinuere at hun trengte noe slikt. Det virket brått helt bortkastet i hennes øyne. Skal man leve i Norge, får man lære seg ordentlig norsk. Da nytter det ikke å sitte på kveldinga og se på TV med masse babbel fra alskens fjerne himmelstrøk. Og betale i dyre dommer for en sånn parrabol, istedenfor å ta til takke med kanalene man får gjennom borettslaget.

"Nei takk, jeg ser bare NRK og TV2 jeg. Det alt hva jeg har behov for. Jeg synes ikke andre skulle trenge så mye mer heller, jeg", sa hun.

Mannen ble usikker og skottet bort på kona hans. Han smilte igjen til hans kjære nabo, og sa "ja, nå blir maten straks servert".

Da hun la seg på puten, etter å ha bedt aftenbønnen og sagt godnattahilsen til fotografiet av hennes avdøde mann Albert, kjente hun en krydret smak av oksekraft i munnen. "Ja, ja. Suppen deres var da i alle fall god".

- Sara Arig Sun