Onkelen

I en periode så jeg ham ofte vandre opp og ned gatene på St. Hans haugen, onkelen min. Det vil si jeg visste ikke da at det var onkelen min. Min mor hadde alltid sagt at han var en fetter. Han bodde i en liten leilighet i første etasje, helt alene. Av og til tittet jeg inn til ham hvis jeg for eksempel syklet forbi. Jeg måtte stå på tå hev for å kikke inn i stuen hans. Han hadde en seng der, av og til kunne jeg se at han lå der og sov, midt på dagen. En annen gang så jeg ham bakfra, mens han stod vendt mot veggen helt urørlig i hva som virket som evighet. Ikke visste jeg hva han gjorde, kanskje det var et ritual. Moren min sa en gang at han hadde fortalt at han mistet hukommelsen etter han hadde drukket alkohol ute. Han hadde blitt tatt med av romvesener, hadde han sagt. Moren min rapporterte dette til meg som en lystighet. Han ble liksom litt sett ned på av min tante og min mor. Jeg så vel også litt ned på ham. Han var en som liksom ikke passet inn noe sted, kunne jeg tenke. En eller annen slags fetter fra fjerne himmelstrøk og moderland. Uten nærmere referanse, han kunne likeså godt vært en venn av familien. Han var ofte på besøk da vi var små, kom og lekte med oss. Han må ha vært flink med barn, for jeg var alltid ivrig og entusiastisk da han kom på besøk. Jeg så på ham som en kompanjong, en man kunne leke med. Det var kanskje den barnligheten han alltid hadde over seg for å kunne se en til en med en fireåring. Senere, da jeg ble sytten eller noen og tyve, kunne jeg bare se fjernheten, og en slags klossethet, som av og til gjorde meg brydd. Jeg prøvde alltid å være høflig i alle tilfelle. Jeg tenkte aldri noe særlig over at han var familie, utover at han stadig vekk kom hjem til oss på min mors invitasjon. Han pleide å gå hele veien fra St Hanshaugen til Frogner. I ettertidens klokskap må han ha vært langt over 70, men han gikk overalt. Av og til drakk han seg fryktelig full. En gang hadde det vært en utstillingsåpning , og da jeg kom hjem fant jeg min mor liggende i gangen, utslått. Han satt i sofaen mens overkroppen hans lå sidelengs mens han snorket. Men han drakk ikke så ofte. Han leste. Den lille leiligheten hans sitt eneste oppholdsrom var møblert med bøker, sirlig innbundet i plast. Jeg tenkte aldri heller over hvor gammel han faktisk var. Han må ha vært 44 år da jeg ble født, altså var han nærmere 50 da han kom og lekte med meg i hans barnlige innlevelse. Han så mye yngre ut hele tiden. Selv da han var over 86 år og lå på sykehjem, og jeg kom på besøk og ikke kunne tro at han ville gå bort, da hadde han sort hår, ikke grått. Da han var på sykehuset med kreft i halsen som gjorde det vanskelig for ham å snakke, pekte han til sykepleieren på haken hans. Og hun svarte "J a, du vil barberes. Jeg hadde bare glemt det, vi skal ordne det snart". Da alt var over, og han var lagt i jorden, og vi tenkte at dette var jo tristere enn man kunne vente, kom telefonsamtalen fra min fjerne fetter i New York. Han sa " Han hadde samme far og mor som din mor, han var din onkel".

- Jørgen Flatabø