NGOer og utvikling

NGO aktivisme er etter hvert blitt et velkjent begrep i utviklingssammenheng i Sør.

NGOer - Non-Governmental Organisations eller på norsk frivillige organisasjoner - fikk en voldsom utbredelse særlig fra 1980-tallet. En medvirkende årsak var en tale daværende Verdensbankpresident Robert Mcnamara holdt i 1980. Her slo han fast at en stor del av bistandsmidlene fra den rike del av verden burde kanaliseres gjennom ikke -statlige, frivillige organisasjoner. 1980 tallet er senere blitt karakterisert som NGOenes tiår. Siden den gang har antall frivillge organisasjoner vokst kraftig. Det var lenge en utbredt oppfatning at NGOer var bedre gnet enn staten til å gjennomføre utviklingsprogrammer. NGOer fikk et rykte for å gjøre gode ting, og for på en kostnadseffektiv måte være i stand til å nå de aller fattigste i samfunnet. Mens staten var byråkratisk, stor og korrupt, noe tungdrevet, uhåndterlig og lite fleksibelt., ble NGOer karakterisert som små fleksible, dannet av folket, der fattige mennesker var representert. I motsetning til staten kjente NGOer folkets behov, lot de fattige komme til ordet, og kunne derved finne frem til de beste løsningene. Mens staten sto fjernt fra folket, visste NGOer hvor skoen trykket. Samtidig var de ubyråkratiske, ukorrupte, og kunne tilby kostnadseffektive løsninger.

Det er åpenbart at det er for enkelt å kontrastere NGO og stat på denne måten, og at denne nokså idylliske framstillingen av NGOer har svakheter. Allerede i 1987 sa forskeren Sheldon Annis det slik:

«In the face of pervasive poverty «small scale» can merely mean «unsignificant», «politically independent» can mean «powerless» or «disconnected», «low cost» can mean «underfinanced» or «poor quality», and «innovative» can mean simply «tomporary» or «insustainable».» Siden den gang har debatten om NGOer generert mange perspektiver, synspunkter og innfallsvinkler. Noen ser på NGOer som den virkelige løsningen på verdens fattigdomsproblemer, både fordi det er antatt at de drives av idealister som virkelig vil skape en bedre verden, og pga mobiliseringskapasiteten, for eksempel elektronisk, som kan skape allianser mellom nord og sør, på tvers av klasser og statsgrenser. Andre har et noe mer nøkternt syn på NGOer og betrakter dem som et viktig, men helt utilstrekkelig tilskudd i utviklingssammenheng. Det er også mange som kanskje er mindre opptatt av hva NGOer faktisk utretter, men ser at NGOer sin tilstedeværelse er et viktig demokratisk tilskudd og en folkelig kanal i land hvor statsmakten er svak og korrupt.

Det er vanskelig å si noe generelt om NGOer siden de omfatter så mange forksjellige typer organisasjoner, fra de virkelig store, internasjonale, som Røde kors og Kirkens nødhjelp, til små aktivistgrupper og nabolagsforeninger både i de fattige og rike delene av verden. Vi kan iallefall konstatere at store deler av norske bistandspenger går til å finansiere NGOers virksomhet i sør, framfor å støtte statlige utviklingstiltak. NGOer er blitt en karrierevei for initiativrike grupper og mennesker i Sør, som ønsker del i pengestrømmen fra Nord. Her kan det være betydelig opporunisme å spore. Samtidig får store NGOer fra Nord betydelig midler fra sine land til å drive utviklingsprosjekter i Sør. Selv om frivillige rganisasjoner i en rekke tilfeller kan vise til betydelig suksess med hensyn til utviklilngsarbeid, kan det være grunn til å knytte noen kritisk kommentarer til den voldsomme utbredelsen av NGOer.

For det første tror jeg ikke man skal ha overdrevne forventninger til hva NGOer kan utrette i sammenlikning med staten. Det er nokså grundig fastslått at NGOer ikke er spesielt mer kostnadseffektive eller mindre byråkratiske enn statlige bsitandsorganisasjoner. Det er heller ikke påvist at de har spesielle forutsetninger- som staten mangler- for å nå de aller fattigste. De støter på de samme problemene når det gjelder å skape empowerment (det er vanskelig å finne et godt norsk ord her) og utvikling for de aller mest vanskeligstilte. Det er uhyre vanskelig å drive bistand uansett. «Uhjelp hjelper ikke» hevdes det nå med tyngde på bistandskretser. Da er det kanskje mindre interessant om bistanden kommer fra privat eller statlig organsiasjon.

For det andre er ofte ikke folkelige bevegelser i Sør lenger det. Nyliberalismen har skapt et annet klima for folkelige bevegelser, som kanaliseres raskt inn i en NGO-verden der spesielle rammer og strukturerer gjelder. Bevegelsene er blitt prosjektorientert, støttet av enten staten i den rike del av verden, eller i samarbeid med egen stat. Tendensen siden 1980 tallet er at NGOer er blitt stadig mer profesjonelle, med ansatte som hever lønn, i organisasjoner som, ofte etter press fra bistandsorganisasjoner blir pålagt å fremlegge rapporter om hva de har utrettet, og hvordan pengene er blitt forvaltet. I India finnes store NGOer i Delhi med luftavkjølte kontorkompleks. Direktørene tjener godt. Seminarer om fattigdomsproblemer avholdes på femstjerners hoteller. Store organisasjoner «selger» utvikling og andre varer: De tilbyr kjønnsbevissthet, kunnskap om AIDS, utdanning, treplanting, juridisk rådgivning, alfabetisering for barn og mødre- en smørbrødliste av valg. Bildet av den indiske sosialarbeideren, barbeint med lendeklede, er for lengst utdatert. Nå er det dress og slips, internett, og fullpakket avtalebok som gjelder. NGOer er blitt big business.

For det tredje, nært forbundet med punktene over, er ikke frivillige organisasjoner ansvarlige overfor målgruppen sin, nemlig de menneskene hvis levekår søkes forbedre gjennom forskjellige utviklingsprosjekter.
Organsiasjonen står ansvarlige overfor den eller de institusjoner som finansierer virksomheten, ofte en bistand organisasjon i den rike del av verden. Folket kan ikke stille krav, de blir dermed redusert til klienter og brukere som er prisgitt organisasjonens politikk. Dette er kanskje den største innvendingen, iallfall på prinsipielt grunnlag: NGO- ansatte eller frivillige er ikke valgt av et folk som kan kreve endringer i organisasjonens prioriteringer.

For det fjerde kan ikke frivillige organisasjoner, nesten uansett størrelse, skape en helhetlig utvikling. De driver utviklingsprosjekter, men uten noen overgripende logikk eller samordning. De kan skape lommer av utvikling, men neppe strukturelle endringer. Skoler, veibygging,
primærhelsetjenester for alle, bedret infrastruktur mht vann og kloakk er store oppgaver som staten i siste instans må ta hånd om for å skape en helhetlig utvikling.

For det femte kan fokus på NGOer legitimere tanken om at staten ikke nødvendigvis skal være den som står for utvikling, det er greit at NGOer gjør det, med alt det innebærer av fragmentering, desentralisering og mangel på koordinering. Det kan bli en sovepute for staten, som finner det greit å lesse ansvar for velferd over på private aktører.

Bangladesh er et eksempel på en svak og korrupt stat, som samtidighar noen av de største og mest innflytelsesrike NGOene i verden. «NGO imperium» er en betegnelse som ibalnt brukes på Bangladesh (Bangladeshi Rural Development Comitee) har 50.000 ansatte. Mektige utenlandske støttespillere i Bangladesh har gjort NGOene til dunge politiske aktører. Men studier viser at Ngoene i Bangladesh- som drives som store forretningsforetak- har hatt liten betydning for fattigdomsutryddelse. I tillegg er det ofte betydelig konkurranse og rivalisering mellom de foskjellige NGOene. Alle mener at akkurat deres organisasjon forvalter den beste utviklingspakken.

Vil dette si at NGOer bør forlate utviklingsarenaen og overlate bistandsprosjekter til statlige organer? Det er nok for drastisk, og dessuten lite realistisk. Den private delen av bistandsindustrien har allerede antatt gigantiske proporsjoner, og dannelsen av nye frivillige organisasjoner fortsetter i både de rike og fattige delene av verden. Men det kan være all grunn til å være seg bevisst at private organisasjoner neppe har spesielle forutsetninger for å skape en bedre verden, sammenliknet med stater. Helt til slutt kan det være grunn til å reflektere over begrepet definisjonsmakt. Vi skal huske at svært mye av innholdet i utviklingsstrategiene er definert i den rike del av verden. NGOer representerer på mange måter en form for nyimperalisme som er giver-kontrollert. Støttespillere i et rike Nord bestemmer hva utvikling dreier seg om: Herfra kommer ideer om demokrati, folkelig deltakelse, empowerment, desentralisering, nyliberalisme og profesjonalitet. Utviklingslogikken følger bistandsgivernes prioriteringer, og bsitandsgiveren er svært ofte en bistandsorganisasjon -privat eller statlig- i Nord.

- Eldrid Ingebjørg Mageli