Besatt av kjærlighet

Avanti Flatabø

Hun var 41 år og gravid. Hun hadde jo sett og hørt om 50 år gamle kvinner som fødte. Så det skulle ikke være noe problem på den måten. Hun hadde annet i tankene. Hun lurte på om hennes uforklarlige tiltrekning mot Jens ville forsvinne. Hvor desperat hun ville at hennes følelser for Jens skulle vare evig uten den minste forandring. Men nå var ting annerledes. Tanken på den svulmende magen innvarslet slutten på deres roller som elskere med en slik metafysisk tiltrekningskraft.

Hun sto på terrassen og stille tårer rant. Med ett falt verden sammen. Men i sitt innerste visste hun at hun ville overleve. Hennes neste legeavtale var om et par dager og hun brude bestemme seg. Det var ikke for sent for en abort. Idèen virket veldig frastøtende.

Hun husket at i Bombay, hadde en venninne som så vidt var blitt nitten ikke hatt annet valg, kjæresten hadde dumpet henne. Hun kunne verken fortelle foreldre eller venner. Men hun sa alt til Anita om hvordan hun fikk en doktor til å gjøre jobben mot å betale tre tusen rupees. Denne jenta tømte sparebeholdninge og gikk til Anita for å få henne til å bli med til dette djevelske verksted som en slags moralsk støtte. Den illegale klinikken var i en bakgate i den forfalne delen av byen. Hvor redd Anita var på hennes venninnes vegne da hun ventet utenfor den bortgjemte, lille operasjonssalen, mens fosteret ble uskadeliggjort. Det var snart kveld da hun kom ut luktende av kloroform.

Anita tok med seg jenta hjem og ga henne varm suppe av kyllingkraft for at hun skulle få styrke. Jenta virket ikke redd, syntes Anita. Hun viste ikke engang tegn til følelser. Den neste dagen dro hun fra Antia uten anger. Det luktet kloroform i flere dager etterpå i det rommet hun hadde ligget i.
Anita avskydde slike minner. Hun sa til seg selv, om og om igjen, at hun aldri kunne ødelegge en del av Jens inne i seg. Hun kunne ikke gjennomføre det. Det ville bokstalvelig talt drepe henne i prosessen av det.

På den annen side var hun ikke glad over å bli bebyrdet med et barn når hun lagt om lenge hadde funnet slik lykke og glede. Et nytt barn betydde at hun ville være forpliktet igjen i lang tid. Igjen tenkte hun på Jens, og at de kunne oppdra barnet sammen, mens de delte ansvaret med så mye kjærlighet og oppmerksomhet. Hun gikk gjennom alle momentene veldig nøye før hun skulle snakke med legen.

Da hun kom, var han spent på å høre beskjeden hennes.
¨Jeg vil ha det barnet,¨sa hun langsomt og med lang pause mellom hvert ord.
¨Jeg er glad for å høre det. Gratulerer!¨sa han og smilte bredt.

Anita var også glad over å ha kommet frem til en beslutning i fast tro.
¨Men jeg skal bort itl New York i neste uke. For en stund. Jeg kommer hjem til jul. Sønnene mine kommer hjem fra England da.¨
¨Vil du føde i Oslo?¨
¨Jeg antar det¨ sa hun kvikt.
Hun kom til å ha så mye å forklare når hun kom hjem. Det ville være vanskelig å fortelle nyehtene til guttene og samtidig overbevise dem om at hun elsket dem høyere enn alt. ¨Jeg håper Paul kan hjelpe meg gjennom alle disse problemene,¨ tenkte hun for seg selv.

Men kunne hun igjen bli så lykkelig og frimodig som hun følge seg sammen med Jens i atelieret hans? Selv om følelsene deres for hverandre skulle endre seg i den nære fremtid, vil hun sikkert leve gjennom minnene og dyrke dem uten bitterhet. Hun øsnket at hun kunne se alt gjennom et magisk speil: Det som ville skje med deres intense kjærlighet og om den ville ende. Den ville helt sikkert ende når de ble gamle og grå.

Men det ville hun aldri akseptere. Hennes store kjærlighet som gammel og gusten. Nei, de ville heller bade i hellig vann i Ganges eller i Hellas for å forbli unge og vitale et helt liv. Faktisk hadde hun en gang for mange år siden badet i slikt vann ved et tempel for Afrodite i Hellas. Kanskje ville de bli til gud og gudinne i det abstrakte lerret til Jens og lyse opp fra det når enn de skulle føle for det.

(Oversatt fra engelsk av Jørgen Flatabø)

Et utdrag fra samling av samtidsprosa "Ulike Horisonter"