Den gule fare

Knut Kjeldstadli

I 1921 utga lektor og lyriker Theodor Caspari samlingen "Tidsskifte". Blant diktene var "Asia. Et fremtidsbillede". Under inntrykket av krig og etterkrigskrise i Europa skildret han hvordan Asia var på marsj. Han så "S eldschukker, Saracener og Tatarer/ velte sine Folkeskarer/ lig et evig oprørt Hav." Asiatene hadde biet til deres tid kom. Men nå, med et svekket Vesten, vil de samle seg og komme. "Og da reis dig, hvide Race! - /Ryg i Ryg dæm op for Flommen"/ Reis dig - Ragnarok er kommen!"Caspari var ikke aleine. I tiåra omkring første verdenskrig eksisterte en kollektiv angst for "den gule fare". Intellektuelle, som Bjørnson-eksperten og litteraturprofessor Christen Collin, den respekterte konservative forfatter Hjalmar Christensen, skreiv om "d en hvide races siste chance" "den hvite races selvmord". Politilege Paul Winge regnet med at i en ikke fjern framtid kunne "gule guvernører herske i de europæiske og amerikanske hovedsteder og gule arbeidere fylde fabrikkerne", mens "det overveiende antal europæiske kvinder vil være trengt ned henimod de prostitueredes klasse, og en del blive reddede ind i nye familjedannelser".

Oppfatningen om at det fantes en "gul fare" hadde mange røtter. Sjølve uttrykket skal ha blitt myntet av keiser Wilhelm II i 1895, og spredt i England som " The Yellow Peril", en serie antikinesiske skrekkhistorier utgitt i 1898. Antallet,"den sydende masse av Asias millioner" (Christensen), skremte. De var mange; og de ble flere, fordi de hadde høyere fruktbarhet enn europeerne. Dessuten var asiater nå til stede i vestlige land i økende grad. De "slaviske og halvasiatiske elementer" vokste innad i Europa, mente en norsk offentlig utredningskomité om utvandring i 1912. I USA kom den første Chinese Expulsion Act i 1882, rettet mot arbeidsinnvandrere til California fra Kanton-provinsen. De gule hadde videre slette egenskaper: Ikke bare var utseendet negativt: "s tyggere folk hadde ingen sett", het det om hunerne i folkeskolens historiebøker; "tryntyrken" var knapt vakrere. Men den "mongolske" rase var iboende brutal; og hadde dessuten en mauraktig flid og nøysomhet som gjorde at mer kravstore vestlige arbeidere ville bli utkonkurrert.

På 1800-tallet var en nedlatende, ikke redd; Europa var militært og teknologisk overlegent. Den nye angsten, følelsen at Vesten kanskje ikke ville forbli ledende, synes å ha blitt utløst av inntrykket av Russlands nederlag i den russisk-japanske krig i 1905. For første gang vant en asiatisk stat over en europeisk. Christen Collin så for seg at "den gule mand" framover ville alliere seg med og lede den usjølstendige "den sorte mand" mot den hvite. Internasjonalt kom den mest omfattende argumentasjonen i amerikaneren Lothrop Stoddards "The Rising Tide of Color Against White World-Supremacy" i 1920.

Kinesere og japanere har ikke vært aleine om å bli ansett som truende og "uassimilerbare". I USA er også irer, italienere og andre sør-europeere, polakker og andre øst-europeere, katolikker og jøder suksessivt sett slik. Nå i seineste tid knyttes "faren" til muslimer, men enda mer til mellom- og sør-amerikanere, "hispanics".

I Norge har jøder, katolikker, kvener, svensker på ulike tidspunkt vært sett som en trussel. Nordmenn hadde i forhold til kvener "været blinde eller ialfald altfor godmodige, altfor gjæstfrie, altfor umistænksomme og lemfeldige ligeoverfor denne snigende Planteskole", skreiv professor Jens Andreas Friis i i 1885. Nå måtte det komme en innvandringslov som hindret at landet fikk "kolonister, de ere norske Borgere af Navn og til eget Gavn, men i Virkeligheden ere Landsforrædere og villige til at vise dette, saa snart Opfordring og Anledning gives".

Følelsen av å være truet synes å ha vært sterkest i tider med omdanning og krise. Da fikk de som forklarte problemene med "de andre", gehør. Hjalmar Christensen hevdet i dobbeltromanen "Den gamle bygd og den nye bygd" (1913 og 1914) som reelt handlet om Tinn og Rjukan, at arbeiderbevegelsen var ledet av en agent for en utenlandsk stat. Men det fantes en annen linje. I 1912 vedtok et massemøte av Rjukan-arbeidere da utenlandske arbeidere ble utvist etter en streik: Vi står sammen med "vore kammerater, som tilfeldigvis er føtt i et andet land".