Cocktailselskap

(en poetisk fortelling)

Noen av oss sto i små grupper i cocktailselskapet forleggeren hadde invitert oss til. Praten gikk om den kommende kampanjen som visstnok skulle øke salget.I den gruppen jeg sto, tilhørte de kvinnelige og mannlige sjefene den høyrøstede arten. Pereira, en ambisiøs og energetisk leder, ga uttrykk for at han hadde stor tro på vårt felts fremtid. Til sist formulerte han sin kunnskapsrikdom slik.

"Vi må markedsføre oss atskillig bedre enn underholdningsinstitusjonene".

Enkelte andre sa seg enig og hevet glassene som en anerkjennende gest. Fru Maya Mitter, en velkjent marxistisk sosiolog , begynte med å si .
"Ærlig talt har jeg ikke den minste lyst til å slutte meg til denne kampanjen. Jeg vil heller be dere om å tenke på den håpløse situasjonen våre små forleggere befinner seg i . Nå som konkurransen mellom små og store forleggere er i full gang, vil de små tape. Dessuten vil devalueringen av valutaen føre til at de minste forsvinner helt."

Khare, en ung markedsanalytiker sa irettesettende til henne . "Ikke ønsker jeg å diskutere dystre fremtidsutsikter med en sikkert utmerket fagperson , de passer bare ikke inn i mitt bilde." Ikke desto mindre fikk fru Mitter bifall for måten hun la frem sitt synspunkt på .Jeg tømte vodkeglasset mitt i en slurk og følte meg straks beruset. Jeg startet med å sittere åpningsordene i det Kommunistiske manifest". Er spøkelse går gjennom Europa : et spøkelse ved navn krise har vist seg som konsekvens av vår valutadevaluering". Sanat Roy , en av direktorene i firmaet vårt, irettesatte meg : "Ikke fortell meg at herr ingensomhelst ser pessimistisk på vår fremtid. Må vi høre på slike smakløse banliteter?".

Akkurat da så jeg en kelner med et brett drinker på vei inn i min retning og jeg forsynte meg med et glass whisky som jeg skylte ned . Inntil en vegg sto et bord med diverse spise og jeg forsynte meg med en kanape som jeg gomlet i meg . Det smakte godt og jeg forsynte meg med et par til. Jeg holdt på å sette dem i halsen da Oksole , den kjente spaltist fra "Economic Weekly , klappet meg på ryggen og sa:
"Hygger du deg ?"
"Hva med deg Oksole?"
"Sirkulerer og treffer interessante folk"

Jeg begynte å klø i det høyre oyet : et sikkert tegn i følge bestemor på at noe hyggelig ville skje. Oynene mine glippet i det skarpe lyset i salen da jeg tok av brillenefor å klø meg. Plutselig så jeg omrisset av en kvinne kledd i sjokkrosa komme gående i min retning. Jeg tok på meg brillene igjen og foran meg sto fru P, en kvinne fra mitt tidligere liv. Tiden sto stille …besvimelsen nær falt jeg i lutter glede inn i hennes utstrakte armer , der var en evighet siden . Mens vi fremdeles holdt rundt hverandre sa jeg "Noen hvisket i øret mitt da jeg forlot England at du har startet ditt eget reklambyrå her i byen . Er du blitt en konkurrent til din eksmann?" Hun sa : "Ikke egently, vi lager kun reklamefilmer og han har det for øvrig bra. For å si det med de gamle : den gode kappestrid. La oss gå herfra. Vi kan spise middag sammen , dessuten vil jeg ikke være festens midtpunkt med deg i armene. For øvrig er jeg sulten ". Vi forlot salen for å spise sammen i en restaurant like ved,

Etter å ha benket oss på fiskerestauranten følte vi kanskje begge at livet ikke var så verst, jrg tror at vi begge kjente at fortidrn heldigvis var her.Slik var det også når kelneren kom bort til bordet for å vite hva vi ønsket fra menyen , vi bestilte. Vi ville ha hummer thermidor og hvit boblevin.. Mens vi satt der mintes vi begge gamle dager, vår felles fortid. I dempet belysning.

Hun sa : "Hva skjedde etter at du forlot firmaet. Jeg for min del var opptatt med de problemene som ekteskap og tenåringer gir en. Dessuten skulle jeg flytte til en nytt land. Fortell meg nå, jeg er lutter øre". Jeg repliserte "I åttiårene da de introduserte softvaresystemene ble vi alle overflødige. Jeg ble nok lettere hysterisk nå det gikk
opp for meg at jeg ikke lenger hadde en jobb. Selvsagt måtte sjefen min betale meg vartpenger. Men jeg var uten jobb selv om jeg kunne fortsette å bo i leiligheten min. Takket være ekskone mi som ordnet alt, det var hun som ordnet opp med bankgjelden min. Den tok hun på seg Det visste jeg at jeg hadde likevel griseflaks siden jeg på den tiden .var ansatt som en av flere redaktører i forlaget". "Ikke vær beskjeden ! du har tross alt jobbet sammen med meg". Hun strøk meg forsiktig over kinnet med fingertuppene. Og tilføyde: "K ona di har gjort en good jobb. Henne beundrer jeg," "Selv om jeg levde sammen med henne i fem år ble ingen av oss kjent med hverandre", sa jeg

"La oss ikke være så filosofiske ", sa hun "Husk de gode minnene , husker du da vi reiste fra Goa til Mombasa ? Jeg gjemte meg om bord og du fant meg. Akkurat da kalte du meg Guinvere Og hver eneste gang vi var utro mot påatnerne våre var du Lancelot og jeg Guinvere."

Etterpå drakk vi kaffe blandet med Grand Maeiner. Jeg ble halvfull. Og jeg lengtet etter en felles fremtid. Der og da Vi kysset hverandre da vi reiste oss opp og gikk. Hun rakte meg et visitkort og sa :"Ring meg så fort du kan."

- Dipok Sarma