Stamstedet

Restauranten Thai Delight ligger i dalsøkket nedenfor Hasle, ikke langt unna sørlandsgatene på Rodeløkka. Jeg har aldri vært i Thailand, men det er nok ikke så annerledes enn dette hjørnet av Oslo. Butikkfronter med nedrullede gardiner. Kloder av lys over brune innganger. Blinkende billykter. Pollentunge persienner. Skubbelyder. Malingslukt. Matte rekker med blomster.

Så klart heter restauranten «Thai Delight». Utenfor står en trebenk med en hvilende ferskenkjerne. Høytidelige stemmer teller opp en kasse inne på Bunnprisbutikken. Man kjenner det i luften her, en lavmælt begeistring. Thai Delight.

Dette er mitt stamsted. "Man trenger et stamsted", sier Jeppe. "Alle nye pappaer trenger det".

Jeppe bor hevet over dalen i en av blokkene på Ola Narr. Vakre, hvite blokker som hadde glidd rett inn i en hvilken som helst søritaliensk forstad.

"Et sted tiden står stille", fortsetter Jeppe. "Hvor pappaer kan trekke seg tilbake med et to dager gammelt nummer av Aftenposten."

"Hyggelig at du kunne komme", sier jeg. "Jeg var tilfeldigvis i området."

Thai Delight er spartansk innredet. En sjappe designet for hyggelig og effektiv business. Nøkternt og stilrent, med ett unntak. En porselensskulptur, stor som en hagegnom, som lener seg mot veggen på et alter bugnende av offergaver. En smilende lykkegud.

"Dortmund leder over Real Madrid", sier Jeppe og ser på klokken. "Du kan gjerne bli med opp, se andre omgangen".

"Jeg var egentlig på vei til 20-bussen", sier jeg. Skulle liksom skynde meg hjem. Så tenkte jeg: «Hva er det jeg stresser for? Jeg tar en Thai Delight, liksom."

"Så du blir med opp til meg?" spør Jeppe.

Jeg tenker meg om. Jeg ser bort på lykkeguden og spør. Skal jeg se fotball? Dortmund- Real Madrid?

Lykkeguden trekker ikke en mine. Han ser på meg med sin vanlige nonchalanse. Mett og godlynnet. Det kommer ingen sterke signaler, ingen eksotisk vibb fra lykkeguden i kveld.

"Det blir nok 20 bussen på meg", sier jeg.

"Alle nye pappaer trenger et stamsted", sier Jeppe. "Du er heldig, som har funnet ditt".

- Martin Svedman